To koder, to forskjellige jobber
Et Decoy Vault og et Duress Vault løser forskjellige problemer, og det er verdt å være nøyaktig om hvilket som gjør hva før du stoler på noen av dem.
Decoy Vault åpnes med en andre kode og viser nøyaktig hva du fylte det med på forhånd — et sett med vanlige filer du har valgt. Det er for situasjonen der du må låse opp noe, og et tomt hvelv i seg selv ville vært mistenkelig.
Duress Vault er en tredje kode som åpner et tomt hvelv og sletter de virkelige hvelvene dine samtidig. Og det blir ikke liggende igjen som et iøynefallende tomt skall etterpå: det hvelvet blir hovedhvelvet ditt, som om ingenting annet noen gang hadde vært på enheten. Det er for situasjonen der filene genuint ikke kan overleve opplåsingen — ikke for å avlede oppmerksomheten, men for å sørge for at det ikke er noe igjen å finne. Hvilket som gjelder avhenger helt av hva du står overfor, og begge konfigureres av deg på forhånd, ikke improviseres i øyeblikket.
Ett hvelv, ikke to separate verktøy
Kildemateriale har en tendens til å leve der du var da du mottok det — en telefon i felten, en bærbar datamaskin tilbake på skrivebordet. Vaultine fungerer på Windows, macOS, iOS og Android, så det er det samme krypterte hvelvet uansett, ikke en telefonapp du også må huske å speile til en bærbar datamaskin.
Mappeimport er også viktig her: en eksisterende mappe med dokumenter kommer inn som en mappe, ikke som tretti individuelle filer lagt til en og en.
Ingenting å kreve utlevert
Vaultine har ikke noe kontosystem og ingen server som holder filene eller krypteringsnøkkelen din. Nøkkelen utledes fra koden din, på enheten din, og den forlater den aldri. Det er en designbeslutning med en praktisk konsekvens: det finnes ingen leverandørkopi av kildematerialet ditt som noen kan be om, stevne eller bryte seg inn i — fordi den aldri var der i utgangspunktet.



